Vi må reise kjerringa

De seneste PISA-resultatene viser at norske ungdomsskolelever er blant de ti svakeste i tretti land i de fleste kjernefag. Tidsbruksutvalget (nedsatt av KUF for å se på tidsbruken til lærere og skoleledere) viser at norske skoleledere kun bruker en tredjedel av arbeidsdagen sin til det de egentlig er til for – pedagogisk ledelse. Resten av tiden drukner i driftsoppgaver og et massivt rapporteringsvelde.

TALIS-rapporten fra OECD viser at det er kun i fem av tjueto land at lærerne får dårligere pedagogisk oppfølging enn i Norge. Alarmerende tall fra Senter for adferdsforskning viser at fra femte til sjuende trinn har mobbingen økt med 144 prosent fra 2004 til 2008.

Det virkelige krafttaket i norsk skole må settes inn for de svakeste elevene. De tjue prosent svakeste elevene opplever ikke at parolen «alle skal med» stemmer, de faller like fullt fra. For det første er det et holdningsspørsmål. Svake elever trenger ikke hele tiden å bli konfrontert med alt de ikke kan. Hva de faktisk kan, er vel så interessant. Mentaliteten bør her være – som ellers i livet – at hvis noe ikke fungerer, så prøv noe annet. De svakeste elevene vil tjene på at vi forlater idealene om en teoritung skole. Her må idealer vike for virkeligheten. For svake elever er ikke engelsk eller norsk fordypning nødvendigvis av det gode. For disse elevene vil en mer praksisnær opplæring kunne være mer verdifull. Det viktigste er mestring og læring. Her må opplæringslov og læreplanverk gi rom for mer tilpassede løsninger, og et nærmere samarbeid mellom skole og næringsliv kunne gitt gode resultater.

Å få tilbake valgfagene i ny drakt er et konkret tiltak som vil mobilisere både engasjement og resultater hos store elevgrupper. Flere elever etterlyser mer valgfrihet i skolen. Det er mange veier til Rom; du kan bli gagns menneske på flere vis i dag. Dessuten må vi ikke fristes til å overteoretisere fag som i utgangspunktet er praktiske. I håp om å gi mer ballast tar vi i stedet vekk læringsgleden. En bedre løsning er å innføre arbeidslivsfag for alle, samt gi adgang til å skape tydeligere profilskoler eller klasser med sitt eget renommé og egen ekspertstatus. Vi må dessuten se på muligheten for å trappe opp en nivådeling i kjernefagene. Det er ikke et sunnhetstegn ved norsk skole at de flinkeste kjeder seg i timene. Det er heller ikke et sunnhetstegn at de svakeste sliter med å holde hodet over vannet. Tidlig innsats og tilpasset opplæring blir sentralt i forhold til å heve norske elevers resultater. Det er behov for kontinuerlig lese- og skrivediagnostisering gjennom hele skoleløpet – ikke bare på de laveste trinnene.

Faresignalene som viser at den norske skolen er i ferd med å bli for jentetilpasset må tas på alvor. I noen timer kan det være hensiktsmessig med kjønnsdelte grupper for å fremme læring. Kanskje må vi også tilpasse fagstoff og litteratur til guttenes interesser. En fastere leksestruktur vil også kunne hjelpe en del gutter med å sikre sin egen læringsprogresjon. Mer fysisk aktivitet og bevissthet rundt mat og ernæring i skolen er også viktig, – for begge kjønn, selvsagt. Som nevnt er tidspresset stort i skolen. Vi trenger fl ere timer til undervisning, og skolen må skjermes for alle gode formål som vil ha sin del av oppmerksomheten. agpresset på lærerne er massivt. Dette kan gå ut over både motivasjon og – aller farligst – tid til å gjennomføre den generelle delen av læreplanen.

Elevoppfølging og ivaretakelse av hele mennesket må ikke miste fokus. Dette arbeidet er selve bumerket ved norsk skole. Et preg vel verdt å være stolt over. Byråkratiet undt fraværsføring og såkalt «gyldig grunn», samt arbeidsmengden og papirmøllen som omgir ordningen med dagens eksamen, bør sees nærmere på. Stjeler disse or mye tid slik at vinningen går opp i spinningen? Samarbeidet mellom ungdomsskoler og videregående skoler bør videreutvikles. «Gull av gråstein»-rapporten (2010) iste at vi tidlig kan identifisere hvem som kommer til å falle fra i videregående skole. Det er de elevene som har dårligst karakterer og som skulker mest i 10. lasse. Et målrettet samarbeid og en forenkling av prosedyrene for overføring av informasjon mellom ungdomsskole og videregående skole vil være til stor nytte.