Skolen er ikke fallert – den trenger ny styring.
Det har blitt sagt og skrevet mye dystert om norsk skole. Er situasjonen virkelig så ille?
Av Ronny Engan,
Fagleder ved Meldal videregående skole,
og sentralstyremedlem i Norsk Skolelederforbund
Vi kan ikke løpe fra fakta. Undersøkelser viser at en tredel av norske elever dropper ut av videregående skole. Samtidig fastslår internasjonal målinger at elevenes grunnleggende ferdigheter er under pari. Gjennom vårt fagblad Skolelederen og media, har Norsk Skolelederforbund meislet problemet fast på dagsorden. Andre følger opp vårt engasjement. Det gjør oss glade.
I Kommunal Rapport 27. mai, skriver Matz Sandman om ”Den fallerte skolen”. Kronikken er av betydelig viktighet. At elevrettigheter kan bety tvang er et nær tabubelagt, men svært sentralt problem. Norsk Skolelederforbund gir Sandman honnør for å slå fast at reformgiverne ikke var tilstrekkelig klar over dette da reformene gjorde sitt massive inntog på 90-tallet.
Sandman legger ikke skylden på ett bestemt forhold eller enkeltpersoner. Han vil snu på systemet. Vi i Norsk Skolelederforbund mener dette er riktig og viktig. Sandman treffer spikeren med kirurgisk presisjon når han kaller de nasjonale tilsynenes kontrollvelde for vår tids inkvisisjon. Saft i debattfrasparket er bra, for realiteten er at disse tilsynene sjelden er til inspirasjon. Vi lever i blamestormingens tid, ikke brainstormingens, og Sandman peker på at tilsynene vektlegger på avvik, ikke positive funn. Han har dessverre rett. Norsk Skolelederforbund vet det ligger kolossal kraft i de gode eksemplene. Nok krutt til å styre norsk skoleutvikling. Dette er viktigere, men vanskeligere enn overformyndende kontrollhysteri. Skolen har, som Sandmann sier, blitt en politisk arena, en slagmark med sterke partsinteresser. Pålagte kampanjer og aktiviteter skal gjennomføres, samtidig som elevene skal ha sine uavkortede timer.
I praksis kan rettigheter bli en svøpe. Mange elever og foreldre er forledet til å tro at enkelteleven, eller den enkelte foresatte ikke selv må bidra. Dette er feil. Dagens ungdom møter en annen virkelighet enn for få år siden. Med alle elever inn i videregående opplæring vil mange få problemer med massive teoretiske krav. Praksis og arbeidserfaring var, er, og kommer alltid til å være grunnleggende for individets utvikling. Elever trenger reelle sjanser og reelle valg. Vi bør gå tilbake til det vi vet fungerer i skolen. Eller ta med oss videre deler av gammel undervisningsvisdom som beviselig fungerer. Medisinen er ikke mer kontroll eller markedsinspirerte grep. Derimot må læringslyst vektlegges sterkt i skolen. Slik styrkes også den faglige læringen, for glød og resultater er selve skolesymbiosen, viser forskning.
Med innføringen av Kunnskapsløftet har norsk skole fått et nytt og sammenhengende siktemål. Regjeringens intensjon må ha vært slik, all den tid de snakker om det 13-årige opplæringsløpet og grunnopplæringa som samlebegreper. Regjeringen erkjenner imidlertid at Kunnskapsløftet må forbedres. Tidlig innsats må styrkes for å forhindre frafall, og sikre alle en god utdanning. I oktober 2008 la det offentlig utnevnte ”Karlsenutvalget” fram sin rapport. De foreslår blant sine rundt 80 tiltak følgende: Fylkeskommunene og yrkesopplæringsnemndene må etablerere forpliktende møtearenaer mellom skolene og bedriftene. Både for felles kompetanseheving av lærere og instruktører, men også for å utforme et helhetlig opplæringsløp for den enkelte elev eller lærling. Kvalitetsutvikling og bedre rådgiving vil øke fullføringsgraden i videregående opplæring. Like viktig er det at innsatsen i grunnskolen økes. Forskning viser at det er elever med såkalt svakt utbytte av grunnskolen som kutter ut videregående: Tidlig innsats overfor de svakeste elevene er det beste prevensjonsmidlet mot frafall. Sammenheng og helhet i grunnopplæringa vil bli enda mer avgjørende. Dialog mellom de forskjellige skoleslagene og bedriftene tar frafallsondet ved roten.
Skolen anno 2010 er ikke fallert. Den trenger oppussing. Forbundslederen i Norsk Skolelederforbund, Solveig Hvidsten Dahl, sendte høsten 2009 et brev til kunnskapsministeren der hun spurte hva vi kan gjøre for å videreutvikle den gode skolen? Skolelederen har ansvar for elevenes læringsresultater. Ansvar og myndighet må kombineres med større handlingsrom over ressursene. Alle landets rektorer roper amen til dette. Mange føler seg vingestekket som ledere. Tiden er deres fiende. Tidsbrukutvalget viser at norske skoleledere bare får brukt en tredjedel av arbeidsdagen på å prioritere kjerneoppgavene. Dette er uholdbart. Beslutningstakerne må anerkjenne skolelederrollen som en av samfunnets viktigste ledergrupper. Kunnskapsministeren har vist innsikt i at skoleledere tynges ned av sideoppgaver i et intervju i Bergens Tidende 3. Juni. Hun vet at å være både bedriftsleder og pedagogisk fyrtårn krever et bedre administrativt støtteapparat enn dagens. Bare slik mener Norsk Skolelederforbund at det kan ryddes mer tid til å lede læringsarbeidet.
NSLF kjemper for å bygge en sterk beredskap for tidlig innsats. Flere yrkesgrupper inn i skolen, som miljøarbeidere og barne-og ungdomsarbeidere, vil garantert frigjøre lærernes tid til oppfølging av den enkelte elevs læring. Elevenes læringsresultater er skolens lakmustest. Lederen står ansvarlig også her, og igjen blir handlingsrom nøkkelen. Lærerne er den viktigste ressursen for å innfri skolens mål. NSLF ønsker en arbeidstidsavtale for lærerne som gir bedre rom for kompetanseheving, samarbeid, planlegging og skoleutvikling.
Tiden er kommet. Debatten ulmer allerede i skolen, og snart bryter den løs. Skolens egne rekker må kreve den pedagogiske debatten tilbake. Stortinget og departementet legger selvfølgelig sine føringer for den norske utdanningspolitikken, men skolen må likevel tørre å heve stemmen. For når politikernes bestilling er gitt, er det de profesjonelle pedagoger og skoleledere som styrer skuta videre – med stødig hånd.