NSLF med helsides kronikk i Vårt Land

I dag har forbundsleder Solveig Hvidsten Dahl en helsides kronikk om elevers medansvar i skolen på trykk i Vårt Land. Les kronikken i sin helhet under.

Er vi medansvarlige nok for skolen?

Gjennom tretten år investerer samfunnet en formue i en reise som for enkelteleven skal munne ut i fagkompetanse og et vellykket dannelsesprosjekt.

Opplæringens formålsparagraf 1-2 av 2007 påpeker i klartekst elvens medansvar for egen læring og personlige utvikling i skolen. Har opplæringsloven mest sentrale punkt gått i glemmeboken? Ved den lange skoleseilasens slutt retter mange elever fra avgangkullene i videregående skole en torpedo mot egen baug – russetiden. Press utenfra spiller kraftig inn på elevene i denne perioden. På offerbenken havner eksamensresultater, læringsmiljø og liv og helse. Ansvar for egen læring og frihet under ansvar er ikke vanntette løsninger. De er gode idealer som ikke alltid etterleves eller respekteres av krefter utenfor skolen. Å markere sluttspurten på tretten års sammenhengende skolegang er forståelig. Russetiden er dessverre mer en fest enn en feiring.

Elevers ansvar for å lære seg å tenke etisk står sterkt understreket i opplæringsloven. En ansvarsfraskrivende russetid bryter med de fleste etiske prinsipper. Elever blir dratt med inn i en halsbrekkende feiring, mye grunnet gruppepress. Elevene har selv ansvaret, men er riktignok ikke alene om skylden. Det massive markedspresset fra leverandører av russeeffekter, millionbutikker med en tydelig kommersiell agenda, er skremmende. Presset forsterkes av media, som gjennom bred dekning stimulerer til en utagerende russetid. Russetiden tapper både foreldrenes og samfunnets lommebøker, pengebruken er absurd. Kunnskapsdepartementet gjorde det i fjor klart at kommersielt press mot skolelever skal begrenses. Reklame hører ikke hjemme i skolen, læring skal stå i høysetet. Norsk Skolelederforbund tror avgangselever preges av gruppepress, kommersielt press, foreldrenes stilltiende samtykke, og forventninger fra offentligheten. Dette kan vi endre med aktiv innsats og positive grep. Skolen og ansvarsbevisste foreldre bør støtte hverandre, spille på lag i gjensidig tillit. Sammen kan de sette inn tiltak tidlig i skoleåret for å skjerme avgangselevene mot kommersielt press, og forfekte riktige holdninger som understreker avgangsårets alvor og avgjørende betydning for elevenes yrkesmessige fremtid. Som et konkret tiltak mot skadevirkningene av russefeiringen mener Norsk Skolederforbund at skolen bør se nærmere på muligheten som ligger i forskyving av årstimer. Læreplanen åpner for muligheten til å utvide enkelte skoledager, for å spare inn tid på andre tidspunkt. Regelen er at antall skoletimer skal nå samme sum gjennom det skoleåret. Her kan skolen gjøre grep. Ved å utvide de tidlige skoledagene i året, kan pensum være gjennomgått tidligere enn vanlig. Slik kan eksamen også avholdes tidligere, slik at denne kritiske fasen ikke sammenfaller i tid med russefeiringen. Skolen vil oppleve at de innfrir sin oppgave med å gi elevene best mulig utgangspunkt for læring. Elevene vil oppleve at de får ha festen sin når de har noe å feire, nemlig etter avlagt eksamen.

Årsaken til den høye trivselsgraden i skolen ligger i den norske, moderne skolens største stolthet og utfordring: Elevdemokratiet. Churchill sa spøkefullt at demokratiet er en dårlig styreform, men samtidig den beste vi har. I dette ligger det en kime av alvor. Majoriteten har ikke alltid rett. Utfordringen med skoledemokratiske organer er hvilke spørsmål de fronter, hvilke saker elevrådet kjemper for. Elevråd som prioriterer knuteregler, gratis viskelær og brusautomater, gjør seg sikkert populært. Spørsmålet er hvorvidt skolens demokratiske elevorganer som helhet, tar inn over seg ansvaret de i høy grad innehar for å sikre skolens psykososiale læringsmiljø? Bør elevrådet avskaffes som høringsinstans, bør vi gå tilbake til en toppstyrt, autoritær skole? Nei. Forståelse av demokratiets tankegods og rolle som samfunnets ryggrad er avgjørende viktig kompetanse for eleven å ta med seg ut i livet. Samhandling, felleskap og forhandling er verdier og arbeidsformer ingen ung norsk samfunnsborger kan leve foruten. Må elevene se lære ved å se at ignorering av egen innflytelse og ansvar rammer deres faglige resultater og fremtidsmuligheter? Nei. Norsk Skolelederforbund har stor tillit til enkeltmennesket. Elever kan ta ansvarlige avgjørelser, hvis de vil. Alle gode krefter må inn, og det er ingen grunn til fortvilelse, disse kreftene finnes i rikt monn.

Skolens arbeid i forhold til læringsmiljø og russetid må tas på alvor av elevene. Dette er ikke pålegg til lystring. Dette er elevers reelle mulighet til påvirkning. Uante ressurser ligger i enkeltelevers etiske og demokratiske dømmekraft. Ingen kjenner bedre hvor skoen trykker enn elevene. Ingen ser alle nyansene av mobbing, eller andre ordensproblemer ved egen skole i større grad enn elevene selv. Skolens ansvar er definert, men ikke i større grad enn elevenes eget medansvar, det fastslår opplæringslovens formålsparagraf. Bråkebøttene behøver ikke å diktere skolemiljøet. Sammen kan elevene stake ut kursen for å sikre et godt læringsmiljø, forankret i deres egen overbevisning. Uante ressurser ligger også hos foreldrene. De fleste foreldre slutter ikke å rettlede eller støtte sine barn selv om de når myndighetsalder. Tidsbruksutvalget fastslår at skolen er i tidsklemma. Skoleledere slukes av papirmølla, lærere rekker ikke å følge opp elevene individuelt.. Skolen må ryddes opp i og omstruktureres for å få mer igjen for ressursbruk en. Skolen trenger bistand fra foreldrene. Skolen fortjener ikke å bli en postkasse for problemene vi forsømmer ellers i samfunnet. Foreldre som oppmuntrer sine barn til ansvarlig tenking og medvirkning i egen skolehverdag, er skolens bestevenner. Gode foreldre tror ikke at barnet deres har rett bestandig. Gode foreldre setter grenser, de oppmuntrer til ansvarlighet. Disse foreldrene anerkjenner skolens hovedformål, vi vet det finnes mange av dem.

Et eksempel illustrerer dette med elevers medansvar. På Fredrik II videregående skole i Østfold vedtok skolerådet å utsette bruk av russedress i skoletiden til 1. mai. Rektor og skolens personale hadde bedrevet aktivt holdningsarbeid overfor avgangselevene. Elevene selv grep muligheten til å ta ansvar for å sikre sine egne eksamensresultater og læringsmiljø. På oppløpssiden vek imidlertid ansvarligheten av veien. Russen klaget ordensreglementet inn for fylkeskommunen, som fastslo at klesforbud ikke hadde hjemmel i opplæringsloven. Russefeiringen ble avhold som før under en parole av ansvarsfraskrivelse. Ved en annen videregående skole forløp russetiden stikk motsatt. Her påla elevene selv seg et forbud mot å kle seg i russeklær før 1. mai. Ser man nærmere på skolen, forstår man hvorfor. Lenge har denne skolen ligget høyt resultatstatistikker, og årsaken er like enkel som den er vanskelig for mange å gripe fatt i. Medansvar, og elevers makt over eget læringsutbytte. En annen problemstilling er digitalt eksamensjuks. Når elevene oppsøker nettkilder som overskrider grensen for tillatte hjelpemidler, er det elevens eget ansvar, hvis besvarelsen underkjennes. Det holder ikke å skyve ansvaret over på lærere og skoleledelsen, for at datamaskinene ikke var tilstrekkelig sperret eller begrenset. Slik fungerer ikke verden. Det er alltid mulig å ta snarveier, men det betyr ikke at man skal ta dem. Skolen sliter med dårlig omdømme og lav respekt i samfunnet. Noe av årsaken ligger i organiseringsproblemer, dårlige incentiver og lav profesjonsstatus. Med alle gode krefter i sving for å få det meste ut av skoletiden, kan dette repareres. Velmenende foreldre og ansvarsbevisste elever, bevilgende myndigheter og høyere utdannelsesinstitusjoner kan alle ta i et tak for å hjelpe skolen opp på beina som den avgjørende viktige samfunnsmotoren den er. Det er ikke langt dit. Det handler om en dugnad, det handler om elvenes egen makt og vilje. Det handler om foreldres tillit og samarbeidsånd. Alle parter må bidra til at elevene utvikler kunnskaper, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine, og delta i fellesskapet, fastslår formålsparagrafen. Det handler om samhandling. Det handler om medansvar.